Siden mai har jeg slitt med et utslett og blir forundret over hvor helt forskjellige diagnoser jeg får av legene, og hvor stort et lite problem dermed kan bli. Og hvor mye bekymringer, ulemper, arbeid og penger som kan gå bort helt unødig. Hvorfor greier ikke legene å sette riktig diagnose på enkel ting?
Jeg hadde et rødt utslett øverst på lårene, som ikke klødde eller var plagsomt på noe vis. Fastlegen mente det røde utslettet var sopp - gjærsopp. Det var ingen tvil om det, siden utslettet hadde en avgrenset kant. Jeg skulle da smøre canesten og ble målt blodsukker på. Det var fordi sopp er symptom på sukkersyke. Fordi jeg hadde spist en bolle på vei opp til legen, så fikk jeg ganske høyt utslag på blodsukkeret. Fastlegen sa hun ikke mistenkte utviklet sukkersyke, men så lenge resultatet var høyt, burde jeg sjekkes for begynnende sukkersyke.
Det var jo bare noen få år siden jeg hadde tatt fastende blodprøver og resultatene var så fine at legen sa jeg aldri kom til å få sukkersyke noen gang, uansett livsstil. Så det virket litt merkelig, men når legen sa det, så får man bare gjøre det. Dette tok ca. en halv arbeidsdag. Og på denne tiden var det ikke lov å drikke siden dagen før. Grusom test. Resultatene var bra og normale. Alså ikke sukkersyke.
Utslettet forsvant ikke. Ny tur til fastlegen. "Hvor mye canesten har du brukt?" Ingen tvil om at det er sopp. Javel. Jeg går hjem og fortsetter å smøre.
Så går det noen uker og det er juni, og nå begynner det å bli trøbbel. Åpne sår i huden på lårene, og smerter som gjør at jeg nesten ikke greier å gå. Akutt-time, men da kommer jeg til en annen lege på legesenteret. Hun sa at jeg måtte begynne med sårbehandling. Rense med pyrisept, bruke bandasjer (noen hundrelapper) og bomullsklær. Ny krem, dartacort (100 kr), som hjelper mot flere ting, både sopp, bakterier og lindrende for sår (hydrokortison). Og henvisning til hudlege, fordi legen ikke var sikker på hva dette var. Ventetiden hos hudlege er selvsagt meget lang i Oslo, men hun visste om en som hadde ventetid på bare 3 uker. Så kunne jeg se om det hadde blitt bra innen den tid og eventuelt avbestille.
Samme dag skulle jeg bli kreert til doktor av rektor ved Universitetet. Greier å gjennomføre ved å polstre lårene under skjørtet.
Det blir bedre, men ikke bra. Hudlegen, som altså er spesialist i hudlidelser, som jeg kommer til i slutten av juni, sier det er en blanding av ringorm (som er en annen type sopp) og psoriasis. Det er helt klart ikke gjærsopp. Hudlegen sier at vi får bli kvitt soppen først, og deretter får vi se hvordan det går med psoriasisen. Psoriasis er en hudsykdom som kommer ved irritasjon og infeksjoner. Når det gjelder soppen, sier legen at lokalbehandling neppe er tilstrekkelig, så jeg får resept på lamisil-tabletter (500 kr) mot sopp, som hun sier jeg må ta i 2, kanskje 4, uker. Lamisil er litt tøff for leveren, så jeg måtte ta den sammen med mat om morgenen slik at det ikke kom for nær alkohol på kvelstid. Hun sier også at å vaske undertøy o.a. på 60 grader ikke er nok, så jeg må også fryse. Vi blir enige om at jeg fryser undertøy, håndklær og sengetøy. Katten er et problem, sier hudlegen. Viktigste smittekilde på ringorm er katt. Katten ligger i sengen min. Hudlegen sier at katten også må behandles, men det er bare å gi katten litt av mine tabletter. Videre sier hudlegen at denne ringormen kommer til å komme tilbake siden. (Pris for konsultasjonen hos hudlege: 380 kr.)
Det var klart at det var et aldri så lite sjokk å få diagnose psoriasis. Det er en kronisk hudsykdom som for mange kan være relativt invalidiserende. Men det var ikke noe stort sjokk. Det er nemlig andre gang at en hudlege sier det til meg. En hudlege sa det også for noen år siden da han så albuene mine, som er tørre. Men det var klart at situasjonen nå var vanskelig. Jeg kunne ikke trene, gå mye, sykle og kunne kun gå i joggebukser fordi jeg fikk sår i huden. Dette var ikke gøy, så det var meget viktig å ordne opp i dette, og jeg håpet virkelig at psoriasisen ville gå tilbake og bli symptomfri igjen slik at jeg kunne leve som normalt igjen.
Jeg stolte ikke på at jeg bare kunne gi katten av lamisil-tablettene mine, så jeg fikk time hos dyrlege. For dette her gikk jeg til landets eneste klinikk for kun katter, 10 liv på Lørenskog, som er velrennomert for sin kompetanse. Dyrlegen sa at det er sjelden de finner ringorm på kattene når de tar prøver, men ut fra min historie og diagnose på meg hos spesialist, vurderte hun at det var "meget sterk mistanke om ringorm", som hun skrev i journalen. Det ble tatt prøve, jeg fikk resept på behandlingsmiddel mot ringorm hos katt (500 kr), anbefaling av ny type veterinærfôr som er bra for kattens hud nå som hun har hudproblemer (250 kr), sjampo for katter med ringorm (250 kr), og en dyrlegeregning på 1000 kr. Dyrlegen sa at ringorm er meget vanskelig å bli kvitt, og sporene er overalt i leiligheten. Jeg måtte desinfisere leiligheten. Alt som tåler klorin, vaskes i klorin. Resten vasker jeg så godt som råd er. Hun sa at vasking på 60 grader og frysing ikke er tilstrekkelig for å drepe sporene. Hvis prøven var positiv, måtte klatrestativet til katten kastes (1800 kr), for det ville jeg aldri greie å desinfisere tilstrekkelig. Men utstyr som bur osv., kunne jeg beholde fordi det kan vaskes i klorin. Nytt klatrestativ kunne jeg kjøpe når jeg kommer til det nye bostedet i Kongsberg. Ellers anbefalte hun å ringe Lilleborg for å høre hvordan jeg skulle desinfisere mot sopp, de må jo ha mye erfaring med det.
Jeg hadde jo allerede lest om hvordan man kvitter seg med ringorm på nettet og visste at dette ikke er bare bare. "Et helvete og krever stor motivasjon fra eier", som det stod. For meg var det fullstendig maktpåliggende å bli kvitt, i og med at det gav meg utbrudd av psoriasis, og jeg ikke kunne gå i dongeribukser eller trene! Imidlertid beroliget dyrlegen meg med at hun hadde troen på at jeg kom til å greie å bli kvitt det, siden jeg har bare én katt. De som har mange katter, greier det ikke. Det var altså det alvoret jeg stod ovenfor ...
Jeg gjør da research på desinfisering i forbindelse med ringorm. På nettet står det at noen dyrleger mener at barbering av katten er nødvendig (1800 kr - men dette dropper jeg, 10 liv hadde jo ikke sagt noe om det), og at alt må vaskes i Vircon-S (selges på Felleskjøpet), også katten, 1-2 ganger i uken. Vircon-S er et desinfiseringsmiddel som brukes på sykehus, i fjøs og som fjerner både hiv-virus og fugleinfluensa. Jeg ringer Lilleborg og spør hvordan jeg skal gjøre dette, og om det er sant at katten skal bades i Vircon-S. De blir forferdet og spør om jeg allerede har gjort det. Vircon-S er etsende, så katten må ikke bades i det. Det var bra. Mindre bra at Lilleborg sa at de ikke har kompetanse på hvordan desinfisere leiligheten og viste til dyrlegen eller skadedyrfirma.
Fant ut at klorin var det beste på overflater og dreit i Vircon-S. Men det er ikke alt som tåler klorin. Med litt research finner jeg ut at det beste er å bruke antibac. Nesten alt tåler antibac, og det selges som overflatemiddel på apoteket (bare 80 kr for en flaske). (Ikke bruk rødsprit - det etterlater en rosafarge.) Ut og kjøpe klorin, kluter og antibac. Ut og kjøpe flere joggebukser av bomull for å ha mer å gå i.
Jeg hadde altså begynt med lamisil-tabletter for å bli kvitt soppen og psoriasisen. Det var en vurderingssak: Skal jeg desinfisere leiligheten nå, eller skal jeg vente i 12 dager på prøvesvaret på katten for å se om den er infisert først? Fordi jeg fikk helseplager og ikke kunne trene og allerede hadde startet på min egen tablettkur, og jeg bare ville smittes igjen hvis katten gikk rundt og spredte soppen, bestemte jeg meg for å ta alt til samme tid og gjøre jobben nå. Det kunne da ikke være sååå stor jobb å vaske ned leiligheten ... Tenkte jeg ...
Da var det å gå i gang med å desinfisere leiligheten for ringorm. Jeg delte leiligheten inn i to soner, der den ene sonen var bad, entré og soverom, og den andre sonen var kjøkken og stue. Katten ble stengt inne i sone 2, og jeg desinfiserte sone 1 først. Når jeg beveget meg mellom sonene, skiftet jeg klær eller hadde kun korte opphold og var forsiktig med å sette meg på ting o.l. Desinfiseringen bestod av å vaske vegger, dører, dørkarmer, speil, glass, hvitevarer, servant, fliser med klorin. Gardinene ble vasket på 40 (bedre enn ingenting). Puter o.a. ble vasket på 40 og frosset i 2 døgn. Sengetøy ble vasket på 60 (gikk over til 75 etter hvert, for jeg fant ut via nettet at det antagelig er i stand til å drepe soppen). Parketten ble vasket med vann (tåler ikke klorin). Møbeloverflater ble gått over med antibac. Jeg fikk Oslos reneste bad!
Å rengjøre sone 1 tok en hel dag uten pauser. Jeg vasket i ca. 12 timer sammenhengende. Var ganske sliten etterpå og måtte ta fri dagen etter. Dagen etter der igjen måtte jeg ta sone 2. Klatrestativet til katten ble demontert og plassert på balkongen i påvente av prøvesvar. Sengen til pus ble kastet (500 kr). (Den var gammel uansett og uappetittelig uansett, og katten bruker den sjelden.) Da var det igjen å gå over med vegger og hvitevarer med klorin. TV og TV-bord. Faktisk tålte veggseksjonen av finér klorin. (Det meste så ut til å tåle kloring, egentlig ...) Stuevinduene vasket i klorin. Skapdørene på kjøkkenet (fy fader så hvite og fine de ble!). Kjøkkenflisene ... Stuebordet og andre ting med antibac. Sofaen ble bare støvsugd vasket med sofasåpe. Lister ble rengjort. Katten ble vasket med antisopp-sjampoen, og den fikk medisiner i munnen (veldig vanskelig å gi til katt). Til slutt gjorde jeg som dyrlegen og alle andre sa: Kaste støvsugerposen og allergi-filteret (500 kr).
Dette var en innihelsikes jobb. Hadde aldri forestilt meg hvor jævlig og tidkrevende dette var. Totalt brukte jeg 30 timer effektiv på å vaske o.a. Kroppen verket etterpå. På slutten angret jeg veldig, og hadde jeg visst dette på forhånd, hadde jeg heller avventet prøvesvaret på katten.
Dette gikk også utover privatlivet mitt. Mens sone 1 var rengjort, men ikke sone 2, skulle jeg ha middagsgjester. Jeg ville ikke la være å fortelle noe til dem, og så kunne de i senere fall finne ut at de var utsatt for ringormsmitte uten at jeg sa noe. Så jeg la frem saken og spurte om de syntes det var ok å komme på besøk slik situasjonen var. De spurte om ringorm er noe som også kan smitte mennesker, og da jeg sa ja, så hadde de heller lyst til å spise et annet sted.
Vel, jeg fortsatte med tablett-kuren og gikk i joggebukser. (Kjøpte tre til for å ha mer å gå i, og de kan også vaskes på 75 grader.) Hyppig vask av klær og sengetøy for å fjerne soppen. Utslettet ble bedre. Prøvde å trene en gang, men fikk tilbakefall og sår i huden. Tilbake til start.
Prøven på katten var negativ. Katten hadde ikke ringorm. Desinfeksjonen var forholdsvis forgjeves. Hvis bare jeg er infisert, er ikke problemet så stort, og jeg kunne spart meg den ekstreme jobben. Klatrestativet ble flyttet inn i leiligheten igjen og montert opp. Mimmi ble tydelig glad. Løp opp og ned i det. Man kunne se takknemligheten stråle ut.
Etter å ha tatt tabletter i 4 uker ser huden ganske symptomfri ut i juli. Jeg tar sjansen på å gå i dongeribuksen og sykler ned til byen og tilbake. Da er det tilbake til start igjen med sår hud. Dette er ikke bra. Jeg skal snart begynne i ny jobb, og jeg vil ikke da ha begrensninger på hva jeg kan kle meg i, og ikke kunne ta en sykkeltur eller gå noe særlig. Eller måtte ta dager fri fra jobben for å dra til spesialister i Oslo. Jeg kunne ikke få ny time hos hudlegen igjen før til høsten. Fastlegen har stengt kontoret ett par uker. Forsøker å få time hos hudlege på Volvat (1300 kr), men heller ikke der kunne jeg få time før etter at jeg har flyttet i august. Det er jo ferieavvikling.
Isteden finner jeg ut at fastlegen har vikar for akutte tilfeller (dette blir da den 4. legen jeg går til). Dagen etter ringer jeg dit med en gang de åpner og greier å få en akutt-time. Hurra! Enda mer hurra når det viser seg at det antagelig er en veldig dyktig lege jeg kommer til. Vel, fastlegen sier at det skyldes nye dongeribukser. Det stemmer at jeg etter doktorgraden kjøpte fire nye dongeribukser, og jeg pleier ikke vaske dem før jeg bruker dem. Legen hadde fått inn flere pasienter som hadde samme problem. Det er veldig mye kjemikaler i dongeribukser. Nå i varmen har det blitt en kjemisk reaksjon i huden min, og kjemikaliene er trukket inn i huden. Det at jeg fikk åpne sår og måtte drive sårbehandling taler veldig for at det var kjemiske reaksjoner. Men behandlingen er å vaske dongeribuksene flere ganger og å smøre huden ofte med vaselin, som jeg kan kjøpe på nærmeste matbutikk for 25 kr. I tillegg måtte jeg regne med at huden var veldig sårbar i noen måneder fremover. Men psoriasis, dét var bare tull, og det hadde jeg ikke i det hele tatt. For denne legen var det også tydelig at utslettet ikke var sopp i det hele tatt (verken gjærsopp eller ringorm).
Er veldig lettet over å ha fått kvalifiserte råd og riktig diagnose. Men tross alt, er litt oppgitt over hvorfor det var nødvendig å slite med dette i tre måneder, og hvorfor legene tok så feil av utslettet, og alt jeg måtte gjennom. Og de tusenvis av kronene brukt på bare tull. Dessuten hadde jeg tenkt å trene mye i sommer, i og med at jeg har vært mellom to jobber.
Nå er dongeribuksene vasket 3 ganger til, og vaselin er innkjøpt på Rema. Som en kompis sa: "Det enkle er ofte det beste!" Jeg må også si at hvis det er så vanskelig å få en enkel diagnose, synes jeg virkelig synd på de som sliter med mer kompliserte problemer. Et annet spørsmål er om fastlegeordningen er hensiktsmessig, i og med at det vanskeliggjør å få en second opinion av en annen lege. Hadde det ikke vært ferieavvikling nå, så hadde jeg kanskje fortsatt å smøre canesten i kjemikaliesårene.
